Her er linken til talene til H.E. Nissen:
http://misjonslaget.no/sommerbibelskole_bygland_08.htm
Jeg kan anbefale å høre på fredag spesielt! Fint å bruke i bibelgruppe og til samtale 
Hilsen Mathias
Tenkte jeg skulle prøve meg på et innlegg jeg også. Har hatt en fin sommer! Jobbet masse, truffet Eirikur og Maria, og hørt på Hans Erik Nissen på Bygland (skal legge ut link til hvor dere kan laste ned talene hans når de kommer ut på nettet!).
Bildet under viser hovedbygningen på NTNU, universitetet som jeg går på nå. Vi har holdt på i en uke nå, og jeg trives godt på skolen så langt.
Universitet - eller slott? Tøft!
Jeg går på sivilingeniørstudiet (5år) i fysikk og matematikk, sammen med 138 andre studenter, og holder til i realfagbygget som dere ser på bildet under. På hele NTNU er det ca. 20 000 studenter, så det er STORT her!
Her holder jeg til store deler av dagen!
Er det ikke fint her?
Vil hilse til alle og takke for det kjempefine året vi hadde sammen! Fikk glede meg over disse ord en gang i sommer, håper de kan glede noen andre også:
Luk 15,1-2 Alle tollere og syndere holdt seg nær til ham for å høre ham. 2 Og både fariseerne og de skriftlærde knurret og sa: Denne mann tar imot syndere og eter sammen med dem!
Det er dette som ble vår reddning, at Jesus nettop holdt seg nær til tollere og syndere, SÅNNE SOM OSS! Matt 1,21 Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.
Dette ble litt lenger enn jeg hadde tenkt, krmt…, men jeg har veldig lyst til å gi dere en sang også:
Dyrt er du kjøpt! Du lammets brudeskare. Din løsesum er Jesu dyre blod! På Golgata, trass syndens selvhetsskare. I Jesu blod, vår sak hos Gud er god! I Jesu blod vår sak hos Gud er god!
Mitt skjyldbrev har min frelser helt utslettet. Med naglet hånd, med blod han skrev betalt! Og alt som var meg mot er nå opprettet: Guds sønn ble krevet da min sjel det gjaldt! Guds sønn be krevet da min sjel det gjaldt!
Å dyre lam, med blodig sår og piner! Hvor du ble knust i vår forløsningsnød. Nå troner korsets sang for alle dine: som fant sitt liv i ordet om din død! Som fant sitt liv i ordet om din død!
For dine sår de roper nåde, nåde til hver en synder som vil vende om! Der troen skapes, og Guds Ånd får råde:står synderen rettferdig i Guds dom! Står synderen rettferdig i guds dom!
Guds fred!
Mathias.
Eg holde på å legga alle video-kassettane inn på Pc`en. Her e dårr någen klipp fra julafesten…
Eg syns iallefall d va løje, som dåkk kanskje hørre…
Ellers vil eg ønska alle Lykke te der de ska ver te høsten! (Og resten av året) Eg drar te Oslo i mårå, så det blir bra. Dåkk må huska å oppdatera oss andre ittekvert, om ka dåkk drive på med for tidå. Tannlegebesøk, jobbing, bryllup, minner osv. 
Bruk bloggen te det! 
Hadet godt så lenge.
- Kari
Klokka er 0800, og jeg er på vei ut fra jobb. Natt til mandag bruker å være en natt med mindre søvn enn vanlig. Vanskelig å få sove klokka 11, da en har lagt seg 3 de to forrige nettene. Så jeg kjenner at jeg er litt trøtt. Har ikke våknet skikkelig enda, selv om jeg har vært en time på jobb. Jeg tror du kjenner til følelsen. I tillegg til å ha denne til dels trøtte følelsen i kroppen, så har jeg ikke vært helt meg selv siden i går. Kjenner på en slags frykt inne i meg, som er vanskelig å beskrive. Det kan ikke helt beskrives som angst, for det er ikke angst. Selv om det kanskje har noe av det samme i seg. Uansett, det er ikke en behagelig følelse i hvert fall.
På vei ut døra fra jobb er følelsen langt i fra slik det normalt føles å gå fra jobb. Solskinnet er byttet ut med piskende regn. Den svale brisen er byttet ut med liten kuling. Den blå himmelen er byttet ut med skiftende skydekke. Og slik er det også på innsiden av meg akkurat nå.
Jeg åpner bildøren og setter meg inn, det er ikke noen varme inne i bilen. Jeg homper framover i første gir, følelsen i kroppen merkes i beina. Jeg bommet på giret. Vurderer om jeg skal skru på radioen, men finner fort ut at jeg ikke er interessert i god stemning akkurat nå. Så jeg lar det være stille. Bare motoren fra bilen som høres, og regnet som pisker på frontruta selvsagt.
Jeg vet godt at det ikke er nødvendig å grue seg til ting! Det blir slettes ikke bedre av det. Men en klarer liksom ikke å la være. Når det som ligger foran synes så skremmende og smertefullt. For jeg vet at det kommer til å bli smerter i nær framtid. Grusomme smerter. Likvel vet jeg at det ikke kommer til å koste meg livet, selv om det er en meget mager trøst.
Det er mange som har det slik jeg har det nå. Ikke hele tiden såklart, eller på likt med meg. Men omtrent en gang i året. Det varierer. Jeg må ofte gjøre det to ganger. Jeg sa at det var mange som har det slik som meg. Plutselig ble jeg litt usikker på akkurat det. Tror nok at jeg er en av dem som har det værst.
Jeg har satt fra meg bilen. Må småløpe litt for å ikke bli gjennomvåt. Været er surt. Selv om jeg småløper øker ikke pulsen, den har allerede begynt å gå raskere. Og hjertet dunker hardere. Når jeg kommet inn setter jeg meg ned og begynner å lese Donald. Tror jeg har lest det før. Jeg små-svetter, og klarer egentlig ikke å konsentere meg om å lese Donald-bladet. Tripper forsiktig med beina, som om jeg ikke klarer å vente. Lurer på om tiden plutselig stoppet? Merkelig. Lurer på hvor lang evigheten er?
“Ja, det var Svein”
I slike situasjoner heter jeg ikke lenger Wilhelm. Men Svein. Navnet mitt er Svein Wilhelm, men Svein bruker jeg aldri. Bare noen slektninger som bruker det. Ellers hører jeg det skjelden. Men her brukes bare Svein. Det blir litt upersonlig. Det går fint for meg. Damen i hvitt og blått må gjerne kalle meg hva hun vil, jeg liker henne ikke uansett. I tillegg lukter hun vondt. Det kjente jeg med en gang døren ble åpnet. En ekkel duft. Føles som jeg kveles. Sakte. Men sikkert. Blir plassert på et veldig lite rom. Damen går ut og inn. Det var ikke damen som luktet vondt forresten. Det lukter vondt overalt.
“Da kan du gå på det innerste kontoret”
“Det kan du gjøre selv” tenker jeg inni meg. Men går med faste skritt mot kontoret. Nå kjenner jeg angsten kommer. Blir småkvalm. Klarer ikke puste normalt. Kveles av luften. Men jeg kan ikke gå. Jeg er fanget her. En mann sitter og ser hardt inn i en pc-skjerm. I det jeg kommer inn snur han seg og ser mot meg.
“Bare sitt”
Det er en polakk. Jeg ser for meg en som plutselig fant ut at han var lei av å plukke jordbær hele sommeren, og da denne stillingen ble lyst ut var han kjapp å søke. Det kom ingen andre søkere. Og jordbærplukkeren fikk jobben. Kommunen var fornøyd. Det er tre år siden sist gang noen søkte på jobben.
Jeg setter meg ned i en stor stol. Den er formet som en stressless. Men er på ingen måte god å sitte i. Spesielt siden jeg bare har lyst å komme meg vekk herfra. Polakken er i sin egen verden, ser på bilder på dataen sin. Studerer dem nøye.
“Du har ikke vært så flink med tanntråd”. Han sier det med lav stemme, mens øynene fortsatt er skrudd fast i skjermen. Jeg lurer på om han glemte å ta på seg linsene idag.
Som dere sikkert skjønner så er jeg hos tannlegen. Hadde tre hull, var redd det skulle være mer, så er egentlig fornøyd med det. Må ta ett idag, de to andre må jeg ta senere i høst. Var glad jeg slapp mer idag. Selv om jeg vet at jeg må ta dem senere.
Bedøvelse. Boring. Skraping. Suging. Kjemikaler. Blod. Bomull. Smerter. Jeg klarer ikke å ligge stille. Vrir meg i det som ligner en stressless, men ikke er det. Igjen ber jeg til Jesus, det er ikke første gang idag. Jeg må ha bedøvelse en gang til. Tannlegen klarer ikke å gjøre det han skal slik som jeg kravler. Da får jeg heldigvis en kort pause. Masse blod ut, litt vann inn. Tiden går sakte, men sikkert fremover. En skjelden gang gleder jeg meg til å komme tilbake til jobb. Halve hullet gjenstår. Selv med bedøvelse kjenner jeg de gjennomborende smertene langt nedover i kjeven. Som om han leter etter olje med det største boret han fant. “Bare litt igjen nå”. Jeg holder meg selv så hardt fast i genseren at jeg er redd for å ødelegge den fine skolegenseren fra bibelskolen. Boret blir tatt ut av munnen. For denne gang. Men jeg vet at det ikke er siste gang.
“Takk for nå. Vi snakkes”
“Ja, dessverre” tenker jeg, og går ut fra tannlegekontoret med halve munnen bedøvet. Ute ser jeg at sola såvidt skinner gjennom skyene. Det har sluttet å regne også. Frisk luft! Jeg går mot bilen igjen. Ferdig for denne gang.
Så takker jeg Gud for at han var med meg også denne gangen. Mest av alt takker jeg for at det snart kommer en tid da vi aldri mer må gå til tannlegen. Da har vi fått et herlighetslegeme som aldri skal forgå. Mens jeg lever her nede vil jeg alltid være døende. Det er ikke bare gamle og syke som er døende nemlig. Men i evigheten, da er ikke døden mer. Ikke tannlegen heller. I Himmelen..
Tannlegen min, som e polakk, e forresten den beste tannlegen eg har hatt. Skikkelig hyggelig, og fortelle alt han gjer. Så skeptiseringå mi av polakker i teksten oppføre e altså oppdikta. Det andra e di blodige og sanne fakta..
Den polyfyletiske planten tistel, eller den vestlandske flaghavren, som vi også bruker å kalle den, er en plante som betegnes som ugress. Etter en brå slutt på Fjellheim ble denne planten en stor del av mitt liv, som stadig øker. Denne planten er kanskje mest kjent for sin tilhørighet til knoppurtslekten. På tross av dette er den en plante med mange andre facinerende, om enn lite kjente egenskaper.
Før jeg beveger med videre vil jeg bare gjøre dere lesere oppmerksomme på at når jeg skriver tistel mener jeg veitistel, ikke åkertistel som mange kanskje skulle tro. Tistelen er den vanligste planten innenfor knoppurtslekten i Norge, kanskje er den også den vanligste arten i hele korgplantefamilien, noe som i såfall gjør den til en plante som angår alle. Her kommer også noe av innleggets relevanse inn. Det at tistelen er den største planten, også innenfor korgplantefamilien er imidlertid ikke fastslått fakta, men basert på egne erfaringer og personlige undersøkelser og antakelser. Jeg har på egenhånd utviklet en teori som befester dette. Tistelens frukt, eller korg som vi kaller den på fagspråket, har en diameter på 3-5 cm. og har derfor en imponerende størrelse, i tillegg til at frukten er avlang og flattrykt, noe som skaper en større overflate enn om frukten var rund. Dette vil i praksis si at denne underarten vil kunne slippe merkbart flere frø i løpet av en sommer, som igjen fører med seg en økt spredning.
På bakgrunn av dette sier det seg selv at bekjemping av tistelen er en krevende jobb. Et godt humør hjelper lite når fakta som dette kommer frem i lyset. Likevel går dagene raskt om man begynner å tenke på tistelens mange skjule hemmeligheter. Den vanligste problemstillingen er om tistelens frukt er purpurrød eller lilla. Dette er et evigvarende spørsmål, som er med på å bevare tistelens mange mysterier i utallige generasjoner fremover.
- Jostein
